 |
| Oppfylle en drøm |
 |
| Min lille landsby |
 |
| Fylliken |
 |
| Ei jente på gata |
 |
| Minner om mamma |
 |
| Skadet |
 |
| Velkommen hjem til meg |
 |
| Den forlatte gutten |
 |
| Vi er søppeldunken |
 |
| Rudy som skriver |
 |
| Speilbildet |
 |
| Sniffing |
 |
| Gatebarn |
 |
| Meg i dag |
 |
| Forlatt |
 |
| - En ettermidddag kom ingen for å hente meg. |
 |
| Victor får mye kjærlighet og omsorg i barnelandsbyen. |
 |
| Hjertevennen Victor har fått et nytt hjem. |
 |
| - Det gjorde så vondt at jeg besvimte. |
 |
| Shirley sammen med Victor og Claudia. |
 |
| Hjertevennen Shirley får trygghet og omsorg i barnelandsbyen. |
 |
| «– Det var som om jeg fikk min livsoppgave der og da. Som om jeg fikk svar på hvorfor nettopp jeg eksisterer.» |
 |
| Årets kvinne i Bolivia, med et gatebarn på armen. |
 |
| Claudia sammen med noen av barna i en av barnelandsbyene. |
| Monday | Tuesday | Wednesday Thursday | Friday |
| Meeting with the street work crew at 09.30 (if you’re late you have to buy cake for next meeting) | Street work 10.00 – 12.00 Traveling to Aldeas (the orphanage we’re working at) | - Preparing breakfast and making sure the kids get to school - Helping out in the bakery or the kitchen - Hanging out with the kids, helping them with homework etc. | Like a normal morning at Aldeas Traveling home at 17.00 |
Altså, husene ungene bor i kalles cabaña, og disse er det fem av utenom voluntørcabañaen:
Cabaña A: eldste guttene
Cabaña B: mellomste guttene
Cabaña C: eldste jentene
Cabaña D mujeres: yngste jentene
Cabaña D varones: yngste guttene
Området er som en liten landsby med hus, kontor, tannlege, psykolog, vaskeri, bibliotek, lekeplass, fotballbane, klasserom for ettermiddagskole, musikkrom, bakeri, tekstileri, kjøkken og visstnok noen griser i utkanten. Kommer nok noen bilder av det forskjellige etter hvert.
Hver morgen våkner jeg klokken fem, en time før alarmen, enten av hanen jeg mer enn gjerne skulle solgt for en billig penge, eller musikk fra cabañaen til de eldste guttene. Dagen begynner nemlig vanligvis allerede klokken fem for ungene, da skal de stå opp, stelle seg, gjøre faste oppgaver, ha morgensamling og lage klar frokosten som er klokken syv. Til frokost spiser vi to luftige hveteboller med en kopp SØT te til. Kvart på åtte er alle ungene av gårde til skolen, og freden senker seg igjen.
Voluntørene har nå fri et par timer, og dette er egentlig den eneste pausen vi har i løpet av dagen. Før ungene kommer hjem igjen fra skolen har vi forskjellige oppgaver. Jeg skal hjelpe til på kontoret tirsdag og torsdag, og på bakeriet onsdag og egentlig også fredag. Fredager har det foreløpig ikke blitt noe av på grunn av det ukentlige møtet. De fem cabañaene har nemlig hver sin “educador” som jobber en uke på og av. Fredager er det derfor tid for rapportmøte som sist gang varte i herlige tre og en halv time…!
Ungene kommer hjem mellom ett og to, og da er det tid for almuerzo – hovedmåltidet. Først suppe, alltid en form for grønnsakssuppe. Er man heldig får vi dele en kyllingfot til, og klørne blir delt rettferdig ut. Etterpå en tallerken med middag av noe slag. Sist uke smakte jeg “pansa,” som en magesekk, og smakte like godt som det høres ut..!
Etter middag er det tid for lekser og for noen av ungene øving med orkesteret. Alalay har ettermiddagsskole/leksehjelp for de eldste på Aldeas og også for unger fra landsbyen. De minste ungene blir igjen i cabañaen, og jeg pleier å hjelpe de så godt jeg kan med leksene. Men merker det er lenge siden jeg har drevet med selv enkel matteutregning på papir…!
Rundt klokken seks er det temåltid, to luftige hveteboller igjen med enten SØT te eller SØT melk til. Så blir det gjort litt mer lekser, spilt litt fotball, skrelt poteter, sett på tv og slappet av før cena, varmt kveldsmåltid før de legger seg. Så, slik går som regel dagene på Aldeas.
For de av dere som kjenner Askjer-slekta, og vet at jeg ligner på min mor, skjønner at jeg ikke hadde noen problemer med å stå opp kl. 3. tirsdag morgen. Jeg jobber jo med de eldste guttene på Alalay, og mange av dem kjeder seg veldig. De fleste av dem har vært der i mange år, og de lengter etter å ha et normalt tenåringsliv. For gi dem et lite avbrekk fra barnehjemslivet, dro vi ut på jungeltur med alle gutta. Denne turen viste seg å by på mange opplevelser..
Etter en seks-timers lang kjøretur og litt papaya var vi klare for den beryktede gåturen. Vi hadde hørt den var lang, men vi hadde ikke forventet det som ventet oss. Vi delte oss i to grupper, avhengig av hvor fort man ville gå. De eldste gutta ble med meg i den første gruppa, som begynte å gå i ni-tiden. Timene gikk, og sulten og tørsten ble sterkere og sterkere. Vi trøstet oss med luft-brød, luft-gitar og iskald luft-cola.
Etter ca. 4 timers gange begynte jungelen virkelig å tette seg til. Alt av modne frukter begynte å dukke opp; kaffebønner, bananaer, appelsiner, lime, mandariner og avokado fra trærne klasket oss i ansiktet, men vi var allerede mette på luftbrød.
Den 5. timen møtte vi en gammel dame på veien. Hun kom mot meg, stoppet og sa:
"Unnskyld, er de señorita Martha?"
Alle guttene stoppet opp og så rart på hverandre. Jeg vet mine lyse lokker, bollekinn og søte smil kanskje kan lure en lubben cholita, men jeg har aldri sett mer mandig ut enn akkurat da. Ubarbert, trøtt i trynet og sliten etter å ha gått i fem timer klarte jeg ikke å holde meg:
"Desverre Señor, de tar nok feil." sa jeg og fortsatte videre.
Vi fikk vite at det var ennå en mil igjen, guttene var slitne, men de kunne more seg over at en dame faktisk trodde jeg var en ung frøken. Jeg hadde fått meg en nytt kallenavn..Kort tid etter at dette bildet ble tatt, begynte guttene å ha konkurranser. Dere vet hvordan gutter er; hvem kan holde pusten lengst under vann? Hvem kan stå på hendene lengst? Hvem tør å gå lengst ut mot den sterke strømmen?
Vi kom fram til huset dypt inne i jungelen til slutt, men var for slitne til å gjøre noe som helst etter den lage turen. Vi lå på madrasser, drakk te, lo av Señorita John og gledet oss til morgendagen.
Etter en glodvarm natt, 100 myggstikk og en god frokost var vi klare for en ny dag. Vi gikk nedover fjellsiden, og kom ned til elven. Det var en stor elv, men vi holdt oss i kanten.
Fra joffe i bolivia
Det var her det gikk galt. En av guttene gikk lenger ut i elven, gled på en stein og ble tatt av den helt vanvittige strømmen. Jeg har aldri sett et par øyne med mere frykt i enn da han ble dratt nedover, og jeg tviler på at jeg så noe modigere ut da jeg hoppet etter han inn i strømmen. Gutten kunne ikke svømme, og jeg kjente panikken idét han tok tak i meg inne i strømmen. Jeg svømte for all kraft mot strømmen, med en skrekkslagen gutt tviholdene rundt halsen min. Vi klarte oss akkurat.
Vi overlevde, og jeg ble heldigvis kvitt det nye kallenavnet.
Da er en uke tilbakelagt i La Paz. Denne byen er kaotisk og fantastisk på samme tid. En ting de godt kunne ha spart seg for er alle de løse hundene. Jeg har enda ikke klart å bli venn med de, selvom John sier at de ikke er ute etter å ta meg, noe jeg føler sterkt når de lusker rundt meg.
Det er en opplevelse å besøke John som nesten har blitt en bolivianer. Han ser bare rart på meg når jeg drar fram håndspriten eller når jeg ser meg for 100 ganger før jeg går over veien eller når jeg ikke vil drikke te med masse fluer i. Han snakker spansk som en helt, og hans bestevenn er en gutt som bor på gata. Det går ikke ann å ta seg en tur i La Paz sentrum uten at det dukker opp gatebarn som roper John.
I fire dager var jeg i barnelandsbyen til Alalay, hvor John har jobbet i 4 1/2 måneder. Han jobber i et av husene hvor det bor 20 gutter i alderen 12-15. Det er vanskelig å ta innover seg historiene til disse guttene og de andre barna på Alalay.
På fredag ble vi invitert på middag til Claudia Gonzales, en skjønn dame som flyttet ut fra sin rike familie som attenåring for å bo på gaten med en gruppe gatebarn. Ingen hadde troa på det hun gjorde, men det engasjementet hun har for gatebarn har utviklet seg til å bli et stort prosjekt som tilsammen har hjulpet 35.000 gatebarn. Det var veldig inspirerende å snakke med henne og oppleve dette engasjementet. 10 % av befolkningen i Bolivia er gatebarn og blir behandlet verre enn løshundene.Fra et år av en annen verden
Det har gått inn på meg å møte barn som har hatt en oppvekst bestående av vold, misbruk, mindreverd, dop, forferdelige familieforhold, en hverdag på et fortau og en hverdag uten å oppleve eller forstå hva kjærlighet og omsorg er. På Alalay prøver de å gi barna alt de har gått glipp av, og gi de en ny start på livet.
