Nå har jeg fått blitt litt kjent med jobben min og har litt peiling på hva jeg skal gjøre de neste måndene av livet mitt. Gjennom organisasjonen Alalay, som driver arbeid i mange byer i Bolivia, er byen jeg jobber i La Paz.
En dag i uka er jeg med på gatearbeidet, som er trinn 1 for ungene, og fire dager i uka er jeg og jobber på barnehjemmet Aldeas Alalay, som er trinn 3 for ungene. Til sammen er det 4 trinn. (Det vil komme mer informasjon om organisasjonen og de forskjellige trinnene barna er igjennom etterhvert).
Aldeas betyr landsby, så jobbplassen min er en liten landsby med 70 barn, ca. en time fra La Paz sentrum. Ett rolig og stille område omringet av mektige fjell, blå himmel og sol. Dette er plassen der jeg skal leve, lære og hjelpe.
Barna er fordelt på forskjellige cabañaer (hytter) etter alder og kjønn, og jeg er med og hjelper til i en cabaña med ni gutter fra 10-12 år. Dagene er fylt med program fra 06.00 om morgenen til 20.00 om kvelden. Om morgenen skal sengene reies opp, cabañaen skal vaskes, oppvasken skal tas, uteområdet skal feies og frokosten skal gjøres klar. Deretter er de på skolen noen timer før de kommer tilbake for å gjør lekser, leke, spise, gjøre oppgavene sine og bare være barn. Mesteparten av tiden min går med til å hjelpe med lekser, motivere gutta til å gjøre oppgavene sine, stoppe slosskamper og spille fotball.
Bildene under er fra skolen som ungene går på. På onsdag var Linn Iren og jeg med for å se på ett opplegg som ungene hadde på skolen. Alle klassene hadde forberedt forskjellige opptredener. Alt fra sanger, danser, løping rundt med plakater, akrobatikk og fiolinspilling ble framført med stort engasjement. Jeg vet ikke hvor mange opptredener det var til sammen, men programmet var hvertfall tettpakket, og alle ville vise seg fram.
Aldeas Alalay er en god plass og være. Ungene er trygge og de har det de trenger. De har venner. De har uvenner. Mat. Klær. Leker. Skoleplass. Alle så har de talenter som de kan få brukt, enten det er på fotball banen, på kjøkkenet eller i musikkrommet. Ofte tenker jeg over hvor sterke disse barna er. Hvor de kommer fra, og hva de har gått igjennom.
For meg som har hatt en kjærlig familie og en trygg oppvekst er det ofte vanskelig å forestille seg hvordan de har hatt det. Men de 9 guttene som jeg har blitt kjent med har klart å komme seg oppover i livet, allerede på vei til å få en utdanning som kan være til god hjelp.
